NØDVENDIGHET

Kan en roman være nødvendig? Vi som elsker og mer eller mindre vier livet vårt til litteratur, vil nok si det. Det er nødvendig for oss å ha tilgang til den alternative virkeligheten litteraturen representerer. Samtidig er det klart at enkelte bøker virker ”nødvendigere” enn andre, rent litterært.

Jeg har i det siste lest tre ganske ferske bøker, to norske, kritikerroste romaner, pluss danske Naja Marie Aidts novellsamling ”Bavian” som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 2008. Det som slår meg under lesningen (og sammenstillingen er tilfeldig, dette er for all del ikke enda et innlegg om hva som er ”galt” med norsk litteratur) er at bare Bavian virker ”nødvendig”. De andre to bøkene er utvilsomt gode, presise, men de glir litt lett forbi. ”Bavian” biter seg fast. Hvorfor? Samlingen er ujevn, enkelte av novellene er (for meg) absolutt forglemmelige, ingen av dem framstår som enestående originale eller rystende. Det er bare noe med måten det er gjort på. Følsomheten i språket. Blikket på verden. Måten akkurat denne forfatteren formidler sine tanker og observasjoner. Man blir trukket inn. Når det er slutt, vil man ha mer. Boka står fram som noe genuint og ikke helt sammenliknbart med noe av det andre man har lest.

Jeg holder selv på med en roman. Ved inngangen til ferien er jeg 180 sider inne i førsteversjonen. Et ambisiøst prosjekt, planlagt i flere år, fundert på erfaring og ferdigheter jeg har ervervet meg gjennom et etterhvert langt forfatterliv. Men nødvendig? Det må i alle fall være målet. Jeg forteller ingen hva romanen ”handler om”, viser ikke så mye som en side til mine nærmeste. Men den første setningen, som det ser ut nå, etter omtrent 300 000 tastetrykk, går sånn: ”Hun kommer opp gjennom skogen ...”

Ser dette ut som åpningen av en ”nødvendig” roman? Jeg må nesten si: ikke nødvendigvis. Umiddelbart kan den virke triviell, hverdagslig. Jeg ser uten videre flere fallgruver i en sånn åpning. ”Skogen” er selvfølgelig solid nok. Tidløs og urokkelig. Et grunnpremiss. Men ”hun”? Hvem er hun? Et elsket objekt, bokas hovedperson (sett utenfra), en tilfeldig forbipasserende på vei inn i romanens virkelighet? Hvorfor skal vi helt fra starten av bry oss om akkurat henne? Vil hun siden kunne forsvare det? Denne formuleringen kan være alt fra inngangen til en banal kjærlighetsfortelling til ... tja; forhåpentligvis noe mer. Innsirklingen av en virkelighet der eksistensen er satt på spissen. Det er jo det alt handler om. Konstituere et univers der det menneskelige er så nærværende at ingen kan stille seg likegyldig til det.

Er det sånn at viktige, betydningsfulle bøker har viktige og betydningsfulle åpningssetninger? Igjen må svaret bli: Ikke nødvendigvis. Proust: ”Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.” Strindberg: ”Det var en aften i begynnelsen av mai.” Celine: ”Det var sånn det begynte.” Eksempler på det motsatte – et slikt sammenfall - finnes selvfølgelig også. Vi husker alle åpningen av Hundre års ensomhet: ”Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendía tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.” En annen av mine personlige favoritter, som jeg har nevnt før i dette forumet, er fra James M. Cains Postmannen ringer alltid to ganger: ”They threw me off the hay truck about noon.” Dette er selve Den Fremmede, en av det tjuende århundrets viktigste litterære figurer, inspirasjonskilden til Camus’ roman av samme navn, som presenterer seg. Kastet av høyvogna han tydeligvis har sneket seg med på. ”...about noon”. Alt er åpent. Vi ser ham allerede for oss. Camus roman åpner: ”I dag døde mor. Eller kanskje var det i går ...” og oppnår en tilsvarende effekt. Ambjørnsens første Elling-bok parafraserer denne åpningen. Jeg tror i alle fall en romanåpning må bære på en kime, kanskje usynlig ved første gangs lesning, til det som skal komme. Noe som kan folde seg ut. Noe som først når man er ferdig og leser begynnelsen om igjen, får sin fulle betydning. ”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet ...”

Ingenting forteller meg at dette er en åpningssetning jeg absolutt må ha. Det lukter litt melodrama. Kanskje til og med krim, som jeg en gang leste, men nå ikke lenger orker. Likevel ser det ut til å være disse formuleringene jeg vil velge. For noen uker siden, da betoningen i romanen forskjøv seg litt, gikk de ut og ble erstattet av andre. Nå er de tilbake. Jeg begynner å venne meg til tanken på at det er sånn det skal være. ”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet, øynene svarte av en slags forvillelse ...”

Å skrive en roman er et møysommelig komposisjonsarbeid, side for side ut fra en grunnidé man knapt vet hvor mye hold det er i før man har begynt å vende på den. Man bygger opp karakterer, utvikler tematiske og dramaturgiske strukturer, forfølger alskens ville innfall man bare kan håpe etterhvert vil vise seg å passe inn i helheten. På ett tidspunkt er det som stoffet begynner å sette seg, visse ting er ikke er så lette å endre på lenger, en språktone er etablert som forlanger å bli fulgt. Karakterene begynner i økende grad å oppføre seg som virkelige personer, visse handlingselementer synes uomgjengelige, de tematiske strukturene man i utgangspunktet hadde nokså vage forestillinger om, begynner å likne bærebjelker man må forholde seg til om ikke alt skal rase sammen. Forfatteren, som i utgangspunktet var GUD, har mer enn nok med å løpe rundt og se til at de ulike figurene han har skapt ikke tar seg for store friheter. Den opprinnelige ideen man var så fornøyd med, synes mer og mer irrelevant. Man sletter, stokker om, bytter ut, oppdager sidespor som når man kikker opp i dem virker uimotståelig fristende. Til slutt, kanskje etter flere års arbeid, sitter man igjen med noe som kan sies å være ”ferdig”. Bare i begrenset grad, om i det hele tatt, likner det boka man egentlig hadde tenkt å skrive.

Det man hele tida styrer etter, det eneste man har å holde seg til, er det vi kaller ”magefølelse”. En fornemmelse av at akkurat sånn, og for all del ikke sånn, må det bli. Stoffets indre nødvendighet, slik den oppleves i prosessen. Om den ferdige boka siden vil oppleves som ”nødvendig” for en leser, vet man lite om underveis. Det jeg imidlertid er sikker på, er at det ikke kan bli sånn om det ikke er noe nær livsnødvendig for forfatteren - under skrivingen såvel som gjennom de ulike redigeringsleddene som følger med. Fordi veien til det universelle i litteraturen alltid går gjennom det dypt personlige.
”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet, øynene svarte av en slags forvillelse, som om hun ikke ser at hun er framme”.